Genienes Fall

utsnitt av Michelangelo`s "Fall of the Phaeton"

Dette innlegget handler om talent, ambisjoner, konkurranse og kunstnermyten. Det er både positive og negative sider ved disse begrepene. Jeg ønsker å dele noen verdifulle erfaringer fra min tid som student og kunstner.

"Akrobater" - Klassisk Skulpturakrobatikk

"Akrobater" (Turnere) © Frode Mikal Lillesund

Skulpturen “Akrobater” er en “akrobatisk lek” med klassisk skulptur. Den stammer fra en periode kunstneren arbeidet med temaet “sjonglør /gjøgler”. Lillesund som selv har bakgrunn innen sjonglering- og skateboardkulturen, var på denne tiden fremdeles student. Han var opptatt av hvordan et godt klassisk kunstverk krever både faglig dybdeforståelse og praktisk kyndighet på lik linje med klassiske musikere, dansere eller evt. akrobater.

Motivet er to atletiske menneskekropper som gjensidig balanserer hverandre. Begge figurene, både den som bærer og den som blir båret, må være aktivt deltagende i denne akten. Dette prinsippet er for øvrig fundamentet for en klassisk kontrapost komposisjon. For kunstneren handler dette verket først og fremst om rytme, spenning og balanse, som sagt er dette essensen i hva en klassisk skulptør arbeider med. Man kan gjerne si at å lage “klassisk skulptur” er det  samme som “å sjonglere med form”.

Lillesund mottok Selvaaggruppens pris for “beste figurative skulptur” med denne skulpturen i 2001.

"Menn med Skjegg"

"Menn med Skjegg" © Frode Mikal Lillesund

Skulpturen (-e) ”Menn med Skjegg” stammer fra en serie fantasiportretter. Ideen til dette motivet er fra møtet mellom det nye og det gamle. Menneskers liv kan betraktes som en stor puls. Fra man fødes ekspanderer man både fysisk og åndelig. Et sted midt i livet kan et menneskes selvbevissthet skifte fra et erobrende ungdomsperspektiv som vil ha mer av alt, til et mer reflekterende innover-voksende” modningsperspektiv.  Det er som om man starter en raffineringsprosess hvor den reneste visdom er målet. Jo finere raffinert dess mer sublimt og skjørt blir dette livs-perspektivet. Og på denne måten nærmer det seg det uskyldige spedbarnets skjørhet.

I denne skulpturen er skjeggemannens hode samme størrelse som et lite barnehode. Skulpturen har ingen kropp, men skjegget representerer visuelt sett en kropp som igjen er proporsjonert tilsvarende et  lite barns kropp. Montert liggende uttrykker skjeggemannen en skjørhet som fra uskylden til et sovende barn. Stående montert i gruppe kan de oppleves som ”visdomsbærere”.

I vår kultur, er ”skjegg ” et tungt belastet maskulint symbol, som gjerne kan virke truende og gammeldags, men satt i denne sammenhengen vekker det nettopp de motsatte følelser som omsorg og empati hos mange av de som ser dette kunstverket.

SKULPTUR BRONSESKULPTUR Innkjøpt av Selvaaggruppen "Keiseren Peer Gynt" (utplassert på Løren i Oslo)

Skulptur "Keiseren Peer Gynt" ("Kongen på Haugen") bronseskulptur © Frode Mikal Lillesund

Skulpturen “Keiseren Peer Gynt” stammer fra en internasjonal konkurranse i regi av Selvaaggruppen for utsmykning av Løren bydel. Den ble kjøpt inn i stort format (ca 250cm inkl.sokkel) og er nå oppført i senter av indre gård bak Løren Torg.

Temaet for skulpturen er fra en scene i første akt av Ibsens mest kjente drama “Peer Gynt”. Her ligger fattiggutten Peer i gresset og fantaserer om seg selv som en rik og  respektert Keiser, mens han ser på skyene. Lillesund har valgt å konkretisere dette drømmebildet ved å avbilde Peer Gynt med altfor stor kongekrone som faller over øynene hans slik at han ikke lenger ser klart. Samtidig er Peers kongekappe så stor at han ser ut som en dåre. Dette er et klassisk symbol på en person som ikke klarer å fylle det altfor store selvbildet han har tatt på seg, og derfor driver han både løgn og selvbedrag.

Etter kunstnerens mening, er dette det sentrale temaet i Ibsens drama. Stykket “Peer Gynt” er ikke bare et utmerket drama, på et annet nivå, er det også en satire over den norske folkesjelen. En alternativ tittel på skulpturen, kunne være ”Kongen på Haugen”. Utsagnet; “Man kan finne en konge på hver eneste haug.”, er velkjent i Norge. Kanskje er dette også en sentral del av det samfunnskritikeren Ibsen ønsket å belyse ved vår “bonde-kultur” da han forfattet “Peer Gynt”.