Genienes Fall

utsnitt av Michelangelo`s "Fall of the Phaeton"

Dette innlegget handler om talent, ambisjoner, konkurranse og kunstnermyten. Det er både positive og negative sider ved disse begrepene. Jeg ønsker å dele noen verdifulle erfaringer fra min tid som student og kunstner.

Noen ganger lurer jeg på hvorfor vi egentlig velger de retningen vi tar i livet. En ting er sikkert, og det er at det alltid er mer enn èn årsak bak hvert av våre valg (og i tillegg er årsakene både bevisste og ubevisste).

Jeg er en av de personene som ”ble utstyrt” med et høyt ambisjonsnivå. Om dette er medfødt eller om jeg har ”vokst” det på meg, vet jeg ikke. Ambisjoner koblet til faglig flinkhet, har blitt sett noe ned på i kunstverden siden postmodernismen (som en del av avant garde-opprøret mot akademismen). Men for meg ble det viktig å akseptere og å følge mine faglige ambisjoner.

Ambisjoner og konkurranse

Vårt samfunn er gjennomsyret av negativ konkurranse. Jeg vil påstå at dette er basert på menneskets fasinasjon for konkurranse- (man kan også kalle det konkurranse–instinkt). Vi er flokkdyr som beskytter flokken innad ved å krige utad. På individnivå skjer dette ved at man baserer sin ære på å føle seg bedre enn noen andre (falsk selvrespekt.). Sport/ idrett er den mest utbredte ”religionen” i verden. Et annet eksempel kan man se ved å betrakte menneskenes karriere-jag. Det er tydelig (for den som ser forbi overflaten) at det er de samme reglene som gjelder i dette spillet, og kunstneryrket har etter min mening minst like stor ”albuefaktor” som andre yrker. Konkurranseholdningens premie er å føle seg mer vellykket enn andre. Lykken er kortvarig, for man må forsvare sin posisjon kontinuerlig. Vi leker alle ”Kongen på haugen” (De fleste av oss er ubevisste deltagere.). Dette kan kalles substitutter for krigføring. Albert Einstein skal ha uttalt at han ikke spilte sjakk fordi 

han var pasifist. De fleste vil nok synes dette er å trekke slutninger for langt. Jeg ville for eksempel aldri forbinde sjakkutøveren, Magnus Karlsen, med noen Rambo-personlighet. Men Einstein har likevel rett i at spillet tematisk handler om krigsstrategi.

Positivt motivert konkurranse

Men det finnes også en mer (kultivert) form for konkurranse. Denne er mer kollektivt orientert. Dette er en form for positiv konkurranse hvor man ønsker å være med å løfte alle opp på et høyere/ finere nivå. Drivkreftene for denne konkurranseformen er fasinasjon, undring, begeistring og entusiasme. Tenk om dette alltid var drivkreftene bak, og kommunikasjonsgrunnlaget mellom f. eks. kunstnere.

Man kommer ikke utenom at ambisjoner er konkurranseorientert. Mitt råd er å prøve å peile denne drivkraften over i den positive retningen. Hvis man for eksempel føler seg sjalu er dette en ypperlig mulighet til å søke kjernen til denne følelsen inne i seg selv (Grobunnen for følelsen er alltid hos den som føler følelsen). Jeg tror dette er en av de vanskeligste utfordringene vi har som mennesker. Samtidig kan det være den mest fruktbare for menneskehetens utvikling.

Selvportrett maleri 1997 © Frode Mikal Lillesund

Talent

Mitt yrkesvalg var å bli kunstner.  Jeg vil komme med påstanden; at rundt 95 % av alle profesjonelle kunstnere var den flinkeste eleven i klassen til å tegne da de gikk på barneskolen. I tillegg vil jeg også påstå at bekreftelsene som fulgte denne kommende kunstnerens flinkhet, var sterkt tilstede da valgene om hans fremtid formet seg. At jeg så på meg selv som tredjebest i min klasse dreper gjerne litt av denne teorien, men hvem vet; - kanskje formet det ambisjonsnivået mitt enda mer .

Selvportrett maleri 2001 © Frode Mikal Lillesund

Kunstnermyten

Da jeg begynte å beherske det jeg studerte, ble ambisjonene også sterkere (som en parallell til selvtilliten). Men dyp fasinasjon undring og entusiasme kom litt senere. Hos meg ble disse kvalitetene vekket av det klassiske tegnefaget og etter hvert skulpturfaget.

Jeg var selvfølgelig opptatt av å speile meg i tematisk innhold og kunstnerens nærvær i kunstverket, men så ble jeg også bevisst de faglige grepene i de klassiske kunstverkene. 

Et stykke inn i kunststudiene, traff jeg en lærer som brukte betegnelsen “genienes språk” i sin undervisning. For meg var begrepet “geni” noe svært høytsvevende og hadde betydd noe i nærheten av “overmenneske” eller “halvgud”. Dette ga følelsen av en enorm og uoppnåelig distanse til disse geniale kunstverkene. Til tider var jeg riktig nok en litt virkelighetsfjern ung student, men en gudeskikkelse visste jeg at jeg ikke var, og pedestalen til geniene ble betraktelig lavere med betegnelsen “genienes språk”. De hadde altså et verktøy, og de var mennesker.

Selvportrett skulptur 1999 © Frode Mikal Lillesund

Jeg har hatt svært mange lærere gjennom min ca 10-årige kunstutdannelse, hvor de fleste har gitt meg fagkunnskap jeg er svært  takknemlig for. Men studiene hjalp meg også å "punktere" geni-mytene.

Selvportrett maleri 2006 © Frode Mikal Lillesund

Dette er ikke et forsøk på å måle meg og min kunst opp mot kunsthistoriens store genier, men å fortelle videre det jeg selv fikk innsikt i, nemlig at disse geniene var svært fagkyndige mennesker og at faget er tilgjengelig for de som ønsker å investere sin tid i dette.

mann i profil tegning 2007 © Frode Mikal Lillesund

Jeg er ikke et geni, men noen ganger blir jeg likevel imponert av egne prestasjoner. Denne tegningen oppdaget jeg i noen av notatene mine. Jeg hadde laget den i margen på notatene samtidig som jeg så på tv. Det er en blyanttegning som er kun 4 x 5 cm stor. Da jeg så de faglige kvalitetene denne skissen hadde ble jeg imponert av meg selv.