Kunstneraksjonen 2013 - Er stipender nødvendig grunnlag for kunstnerisk kvalitet eller bare syting?

Kunstneraksjonen 2013 ble gjennomført selv om hovedmålet for aksjonen allerede var oppnådd. Kuttet av de langvarige stipendene var altså blitt reversert, men disse pengene er langt fra nok for å gi et respektabelt økonomisk grunnlag for billedkunstfeltet i Norge. Kort sagt er det stort behov for å øke stipendtildelinger for billedkunstnere.

Kunstnerstipendene er den eneste kulturstøtten som går direkte til utvikling og produksjon av kunst. Det har gått en trend i å bygge store nye kunstinstitusjoner over hele landet. Vi har fått mange fine bygg som ordførere og andre politikkere med stolthet har fått klippet snorer og holdt fine taler for. I skyggen av dette slår vi oss gjerne på brystet og kaller oss en kulturnasjon. "Kulturløft", "1 % av statsbudsjettet", osv. Men hva bruker vi egentlig på kunst? Hvorfor er kunstnerne blant de lavest lønnede i vårt land? Svaret er at disse kulturpengene går til idrett, byråkrati og drifting av kunst- og kulturinstitusjoner.

Andre viktige spørsmål er; Hvem er det som skal motta støtte for sitt kunstneriske virke? Hvilken kunst er det som satses på i dag? Vet politikerne hvilken kunst som får og hvilken kunst som ikke får støtte? Generelt tror jeg det er mange myter og mistolkninger når det gjelder kunstnerstipender.

"Frivillighets arbeid":
Det ble sagt mange edle ord i appellene fra politikerne bla. a. at kunst ikke må sees på som "frivillig gratisarbeid". Som billedkunstner vet jeg at den største delen av kunstfeltet er basert på nemlig underbetalt eller ubetalt arbeidskraft. Kunstnerne har sjeldent den innsikt som behøves for å generere store pengesummer. Billedkunstnere har som regel fullt ansvar for sin totalproduksjon og de har svært sjeldent utdannelse innen markedsføring. De dyktigste kunstnerne har investert all sin studietid i sitt fag. Selv kan jeg meddele at jeg brukte rundt 10 år på å studere og da snakker vi om fulle arbeidsdager (10-16 timer, 7 dager i uka). Mitt studie var tegning, maleri, skulptur og alt teknisk som følger med i disse fagene (komposisjon, farge, formspråk, anatomi, etc. ). Det er ikke rom for markedsføringsstrategi og liknende i et slikt studie. I tillegg vil jeg påstå at kommersiell tankegang stort sett går på bekostning av kunstnerisk kvalitet.

FpU sammenlikner kunstnere med studenter trolig fordi det er deres eneste forståelse av ordet stipend. De mener kunstneraksjonen er syting utført av mennesker "som får betalt for å drive med sin egen hobby"(-sentralstyremedlem Julia Brännstrøm). Det er ikke mange hobbyer som krever 10 års utdanning. Det er heller ikke slik at kunstnerne vi er stolte av som f. eks. Gustav Vigeland og Edvard Munch ikke mottok statlig støtte. Edvard Munch mottok statens kunstnerstipend i 1889,1890 og i 1891. Gustav Vigeland mottok stipend i hvert fall i 1890 og i 1892. I tillegg fikk han usedvanlig mye økonomisk støtte fra Oslo Kommune i hele livet. Deres kunst er i dag umålbar når det gjelder deres gigantiske verdi i forhold til turisme og kulturgrunnlag for vår nasjon. Man kan klart si at stipendene og annen økonomisk støtte hjalp disse kunstnerne til å utvikle seg og sitt yrke.

Hvordan skal man vise mennesker at det er viktig å dele ut statlige penger til kunst?
Jeg har forståelse for at en del mennesker stiller seg skeptiske til å dele ut penger til kunst som de oppfatter som utilgjengelig. Likevel tror jeg de fleste mener at et samfunn uten kunst vil være et fattig samfunn. Man må satse på en viss bredde for å skape kvalitet. Utvelgelsen av denne bredden er selvfølgelig svært viktig, og kriteriene for utvelgelsen må være kvalitet.

"Jack of all trades - master of none" - bredde, men ikke nødvendigvis dybde:
De siste 20 årene har billedkunstfeltet blitt totalforandret. På 90-tallet ble kunstteori hovedfokuset ved Kunstakademiet og etter hvert også de andre kunstinstitusjonene. Kunsteoriundervisningen baserte seg teoretisering rundt det kunstneriske begrepet (med utspring i dadaismen). Dette ble grobunnen for den utviklingen vi kan se resultatet av på dagens kunstarena. Før dette var kunsten organisert under fagkategorier (maleri, skulptur, grafikk osv.) Etter hvert dukket det opp en kategori som het "andre medier". I dag har man fjernet de tradisjonelle kategoriene for kunst, og gruppen "andre medier" har nå tatt over for hele kunstfeltet. Dette skyldes altså en trend basert på cross-over uttrykk eller såkalt multimedia kunst.

Mangfoldets styrke og svakhet:
Dette mangfoldet av uttrykksformer er helt nytt. Det kan være spennende, men det setter også mangfoldet i fare. Fordi den faglige bredden har vokst, er  kunstnernes faglige fellesgrunnlag blitt mindre og mindre. Dette går på bekostning av at den kunstfaglige kompetansen mister sin fellesverdi. Jeg vil påstå at det å f.eks. arbeide med formbasert skulptur med mål i ren estetikk, ikke har noe tilfelles med å arbeide med konseptbasert kunst med rent politisk mål. Selv om disse uttrykkene begge er billedkunst, har de faglig sett ingen ting felles. Likevel skal disse kunstnerne gjøre verdivurderinger på hverandres fagfelt.

Hvordan skal man så kunne dele opp dette virvaret av forskjellige uttrykk? Flere av uttrykkenes har jo også som mål nemlig ikke å bli kategorisert. Svaret er at man kan ikke kategorisere etter kunstnerisk uttrykk, men man kan kategorisere etter faglig plattform. Det er først etter denne faglige inndelingen at man kan oppnå noe form for objektiv kvalitetsvurdering.

Jeg vil påstå at den eneste løsningen på dette problemet er å igjen innføre kategorisering. I dagens behandling av kunstnerisk kvalitetsvurdering er det "Jack of all trades - master of none" som har størst sjanse for å oppnå tildelinger. Årsaken til dette er at i mangel på objektive kvalitetskriterier er det trenden som vinner, og trenden baseres på det subjektive flertallet. 

Mitt forslag til inndeling er: konseptbasert, formbasert og crossover-basert kunst. "Konsept" og "form" trenger trolig flere underkategorier, men det viktigste er at man har samme fagspråklige grunnlag.

Den store utfordringen på billedkunstfeltet i dag er å skille skitt fra kanel. Det er kun to kriterier som skal ligge til grunn for tildeling av stipendiemidler. disse er; kunstnerisk aktivitet og kunstnerisk kvalitet. Kvalitetskriteriet er her det vanskelige. Det finnes god og dårlig kvalitet innenfor alle uttrykksformer.

I forbindelse med kunstneraksjonen, les også: "Kunstnerisk Protest" (Karmsund)