Roma er et "kunst-Mekka" for alle som er opptatt av Renessanse- og Barrokk-kunst. Da jeg nylig dro til Roma var forventlingene mine skyhøye. Det å få se og studere originalene til mesterverkene som jeg bare har sett reproduksjoner av (i form av bilder eller gips-avstøpninger), kan nærme seg en "religiøs" opplevelse. Og jeg fikk mange gode opplevelser av både renessanse-, barrokk- og antikk kunst i Roma, men jeg begynte også å reflektere rundt temaet "Kunstopplevelse".
Hva er kunstopplevelse for oss?
Da jeg stod i kø inne i gallerier og kirker, ble det klart for meg at kunst oppleves svært forskjellig av mennesker. Og jeg må innrømme at jeg ofte ble skuffet over tilgjengeligheten til kunstverkene. Jeg hadde passet på å komme til Roma utenom turistsesongen, men dette hjalp ikke mye, for selv om jeg f.eks. stod ovenfor originalen av Michelangelos "Pieta" (som kanskje er den vakreste marmorskulpturen som er laget), var min kunstopplevelse dårligere enn fra et falmet fotografi av denne skulpturen. Skulpturen er nemlig plassert bak glass med en avstand på nærmere 10 meter, og ikke nok med det for glasset reflekterte også "blitz-regnet" i bakgrunnen. I denne sammenhengen så jeg tydelig at jeg var på jobb og var der for å studere, mens de fleste andre kom for å få tatt blide av seg selv ved siden av skulpturen.
Michelangelos pavemonument med skulpturen av Moses
Jeg har lest at Henrik Ibsen ble inspirert av Michelangelos skulptur av Moses da han var i Roma, og jeg har lest om Sigmund Freuds begeistring som fikk ham til å skrive en psykoanalyse av Mosesfiguren. Dette tenkte jeg over mens jeg selv stod ovenfor den samme skulpturen. Jeg tenkte at det må ha vært svært annerledes på Ibsen og Freuds tid. Jeg hadde vært svært optimistisk og tatt med meg tegneblokk og så frem til å tilbringe lang tid foran dette mesterverket. Men selv om jeg var heldig med at det var nesten ingen turister der, så hadde de satt opp et gjerde en 6-7 meter utenfor skulpturen og det var forbudskilt over alt som fortalte at det var ulovlig å sette seg ned. Jeg reagerte også på at det var svært dårlig belysning på skulpturen inntil noen puttet 50 cent på en boks. Da gikk lyset på i ca 30 sekunder for så å vente på at neste nysgjerrige turist skulle putte på mer penger.
Borghese-galleriet og Bernini-Skulpturene
Jeg fikk en gledelig overaskelse da jeg kom til Borghese-galleriet. Selv om det stod på nettsiden deres at man måtte søke minst 2 dager i forveien hvis man ønsket å tegne der, møtte jeg opp med tegnesaker, og vaktene var både hyggelige og nysgjerrige. Jeg fikk med andre ord lov til å bruke de 2 timene billetten varer til å tegne. Som motiv, valgte jeg Berninis "David".
 |
| Fra Borghese-galleriet desember 2011 |
Det er sikkert mange som ikke forstår hvorfor noen ønsker å sitte å tegne fremfor å bare se en skulptur. Svaret er at det å tegne er et studieredskap til både å fange helheten i skulpturen og til å nå dypere inn i den. For meg er tegning et slags "substitutt" for å kunne modellere etter skulpturen. (Ingen galleri ville tillatt at man hadde hatt med leire, og det hadde også tatt mye lenger tid å lage en skulptur.) Videre handler det heller ikke om å kopiere skulpturen som et fotoapparat ville gjort. Det handler om å tolke figurens form og bevegelse. Å ha 2 timer til rådighet er svært knapt når man ønsker å forstå en skulptur, men det er likevel bedre enn alle andre muligheter jeg fikk til å oppleve kunst andre steder i Roma.
Nasjonalgalleriets Gips-sal
I de fleste andre "Kunst-byer" jeg har vært i, er det en tradisjon i galleriene at kunstnere og studenter sitter og tegner etter skulpturer eller kopierer bilder av sine mestere. Mens jeg var kunststudent, tilbragte jeg utallige timer på nasjonalgalleriet i Oslo, hvor jeg satt og tegnet gipsskulpturene som de hadde der. Da sammenslåingen av Nasjonalmuseet skjedde i 2003, og den nye direktøren (Sunne Norgren) fikk boltre seg med å fornye nasjonalgalleriet, fjernet han gipssalen til fordel for større souvenir-butikk og delicatesse-cafe. Etter min mening vidtner dette om bevisstløshet. Denne gipssalen hadde lang historie. Svært mange av våre viktigste Norske kunstnere har sitte og tegnet her, og de gjorde det for å bli dyktige kunstnere. Da de fjernet gipssalen forsøkte både jeg og andre å få opplysninger om hva som skulle skje med alle disse gipsavstøpningene, men vi fikk utydelige svar. Det ble opplyst at det ville bli bygget et nytt gipsmuseum et "Glyptotek", men ingen kunne si hvor eller når dette ville skje. Nå nærmere 10 år senere tror jeg det hele var et oppspinn, og at de egentlig bare ønsket at vi skulle glemme at det noen gang hadde eksistert en gipssal på nasjonalgalleriet. Jeg etterlyser dette Glyptoteket!
Meditasjon over Kunst
Mye av kunsten som produseres idag presenteres i form av "Happenings", og mange av kunstverkene er laget for dette formålet. Andre kunstverk er "dypere" og krever derfor fordypelse for å oppleves i sitt fulle. Jeg har f.eks. sittet i svært lange perioder for foran Rembrandt- og Leonardo-malerier, og det er først når jeg på et vis blir rolig inni meg, at kunstverket "taler" til meg. For å oppleve en god skulptur (i dybden) må man etter min mening være i rommet sammen med den over lengre tid, bevege seg rundt den, og gjerne komme tilbake til den flere ganger. En slik type opplevelse kan gjerne kalles "meditasjon" over kunstverket. Ordet "Meditasjon" passer også ofte godt til en del av de klassiske kunstverkene, for under litterære fortellinger og dyktig utførte komposisjoner, ønsker klassiske kunstnere (etter min oppfattning) ofte å formidle noe ved nettopp "det eksistensielle". For meg er det dette som blir hovedbudskapet til kunstneren, og den egentlige kunstopplevelsen. I gode mesterverk, kan man også ofte "sanse" kunstnerens tilstedeværelse. Jeg opplever dette som om kunstneren er så forbundet med sitt kunstverk, at hans/ hennes tilstedeværelse overføres på kunstverkets egen tilstedeværelse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar