Oppdatering august 2016): Jeg har nylig opprettet en kunstskole i Oslo sentrum. Denne heter driver idag kunstskolen Oslo KunstAkademi. Her underviser jeg i portrett- og akttegning, og de øvrige klassiske kunstformene Maleri og Skulptur. Besøk skolens hjemmeside (http://oslokunstakademi.no/index.html) hvis du er interessert i å lære mer om klassisk formproblematikk.
Ganske ofte får jeg kommentarer som; "Du må da snart være utlært i tegning.", eller "Hvorfor tegner du så mange portretter av samme person som er nesten helt like?". Men det er ikke et mål for meg være utlært eller bli ferdig med tegning. Tegning er for meg først og fremst et abstraksjonsverkøy. For meg handler tegning om å skape en viuell opplevelse på en flate.
Tegning kan sammenliknes med et instrument. En proffesjonell musikker er nødt til øve jevnlig på sitt instrument for å kunne utøve «naturlig» dvs. som om instrumentet er en utstrekkning av den som utøver. For meg som skulptør er skulptur instrumentet, men en kunstner er ikke bare utøvende. Han/hun er også komponist. Tegning er et instrument som ligger nærmere visualiseringen av det jeg skaper. Det har en høyere grad av abstraksjon. På denne måten hjelper tegning meg til å styrke komposisjonen (den indre abstrakte oppbyggingen) av skulpturene.
Ved å studere tegning inngående vil man snart forstå at tegning er et svært bredt fagfelt. Jeg har konsentrert meg om den nisjen i faget som er mest relevant for en skulptør nemlig formproblematikk. Da jeg begynte å studere kunst, ble jeg inspirert av den norske kunstneren Bjarne Ness sin uttalelse; "Jeg skal til bunns i formen!". For meg som skulptør er dette egentlig enda mer relevant for mine arbeider enn det var for Bjarne Ness som kun arbeidet i flaten. Jeg studerer tegning med to forskjellige innfallsvinkler;
1. systematisk analyse av form/ flate/ rom (dette kan være som billedrom, komposisjon)
2. praktisering av tegning som verktøy/instrument (som en musikker driver med skalaøvelser)
Her er noen av de siste portrettene jeg har tegnet. Jeg arbeider med forskjellig problemstilling i de forskjellige portrettene. Hver tegning har tatt meg rundt 2 timer, men det er ofte mange forstudier til tegningene. Disse tegningen er utført med blyant på vanlig tegnepapir. De er alle tegnet med utgangspunkt i en modell. Målsettingen er ikke å kopiere modellen, men å skape et rytmisk og spennende, romlig uttrykk. Sett fra en "fotografisk" utgangspunkt er alt feil i disse tegningene. Motivet er visuelt sett "destruert" og bygget opp på ny som tegning på billedflatens premisser. Billedflatens premisser er at flaten er flat.
Dette kan sikkert høres litt kryptisk ut for de som ikke har studert tegning, men jeg prøver meg likevel med litt mer; Et billedrom er ikke noe som oppstår av seg selv i et bilde. Billedrom er ikke illusjonen av et rom. Det er et abstrakt rom som skapes av kunstneren. Ved å lade flaten med de elementene man legger inn i tegningen (eller mer presist; forholdet mellom disse elementene), så skapes det abstrakte rommet. Ved at kunstneren er følelsesmessige tilstede i "vektingen" av massene (hvor mye og hvor lite av hvert element), kan han skape en harmonisk spenning (balansert ubalanse).
Her er et par portretter som er tegnet fra fantasi (altså uten modell):
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar