DRØMMEfangeren
Tekst: TRINE STYVE VARLO
Foto: HÅKON EIKESDAL
OSLO: – Aldri før har det vært så gøy som nå. Og så får jeg solid respons. Lillesund er ung i en eldgammel tradisjon.
– Jeg forsøkte meg som student. Kunsthistorie. Men da jeg leste om kunst, fikk jeg hele tiden egne ideer og begynte å tegne i stedet. Bak skulderen hans plirer en lystig grå herremann i leire med djevelaktige hårkrøller og levd liv i øyekrokene. Unnfanget, født og formet av den unge billedhuggeren. Uten levende modell. Artigkaren er hentet ut fra hukommelsens og assosiasjonenes velfylte kammer.
– Han tok meg vel et par dager. Kanskje blir han
noe jeg kan bruke når jeg skal søke arbeidsstipend på Stipendieutstillingen 15. oktober, forteller Lillesund.
noe jeg kan bruke når jeg skal søke arbeidsstipend på Stipendieutstillingen 15. oktober, forteller Lillesund.
Hybel/verksted
34-åringen sitter i et hvitt rom på toppen av villaen Norske Billedhuggeres Forening disponerer nær Carl Berners plass i Oslo. Verkstedet hans er også stue. Han søkte om verkstedsplass i villaen, men fikk «bare» leiligheten. Da måtte sofaen vike for ståltrådskjeletter med leire på. Skjeggemannen og frekkasen får hver sin dusj vann. Leira lever på flere vis. Fuktighet må til for at alle de detaljene billedhuggeren er så opptatt av skal bevares.
– Da jeg skulle ha gipsmodellen av «Keiseren Peer Gynt» som jeg laget her oppe ut, måtte det kranbil til. 15 meter kran og brutal dissekering. Peer ble heist ned i biter. Vi tok ham ut over balkongen.
Løsner nå
Året 2008 har vært godt for Lillesund. Han ble antatt på billedhuggernes store biennale, og hans Skjeggemann er på plass på Høstutstillingen. Haugesunderen begynner å få seg et navn. Og Selvaaggruppen er blant hans mer gavmilde støttespillere. Hans «Keiseren Peer Gynt» i bronse er snart på
plass i et bomiljø i hovedstaden.
– Da jeg først bestemte meg for å satse på kunst, kom jeg inn på fem ulike forskoler. Det ble Oslo Tegne- og maleskole. Jeg hadde forresten Magne Austad som lærer der. Da lærerne tok meg bak i klasserommet for å hviske komplimenter, skjønte jeg vel at jeg hadde noe. Etter nærmest å ha bodd på tegnesalen. Jobbet enormt mye. Han går helst litt stille i dørene. Ville for eksempel være sikker på at han hadde noe å vise fram før han tok kontakt med avisen.
– Etter Kunsthøyskolen har jeg faktisk undervist ganske mye. Føler det som en plikt å formidle kunnskap. Liker det. Underviser i tegning, både på KHiO og på FriAkademiet. Han er formelt sett utdannet keramiker. Men skulptursalen ropte og ropte. Så ble han en av de første til å ta hovedfag ved skulpturinstituttet. – Jeg tegner og maler også, men det er i det tredimensjonale jeg hører mest hjemme. Form, rytme og volumer. Drømmen er å ta fri for å lære mer om anatomi.
Mer kropp
– Jeg er faglig sett perfeksjonist, og jeg ønsker å beherske menneskekroppens anatomi og bevegelsesapparat til fulle. Ikke for å lage såkalt naturalistiske skulpturer, men for å kunne arbeide fritt uten modeller når jeg komponerer. Jeg tilhører nok den klassiske tradisjonen – vil ha detaljene med, men jeg ønsker mest av alt å få til en slags flytende formlek. «Dynamisk balanse» kaller jeg det gjerne. Naturens kretsløp er basert på det prinsippet. Han liker Oslo, men savner havet. Og «Fiskerne».
– Statuen «Fiskerne» av Sofie S. Madsen har betydd mye for meg. En føler seg innlemmet i byen når den møter deg i Torgbakken. Byer trenger slike ikoner. Også Fritz Røeds «Gledesspreder » har plass i Lillesunds hjerte.
– Jeg var opptatt av skateboard som ung. Kaller det min første kunstutdannelse. Jeg oppdaget nemlig at alle skatere hadde et personlig uttrykk som kom ut gjennom det de gjorde. Hvordan de beveget seg. En slags improvisert dans ut fra et sterkt uttrykksbehov. Vi var i Steinparken ved Gledessprederen og i P-huset. De fleste av de jeg skatet med har faktisk også valgt kreative yrker i etterkant.
trine.styve.varlo@h-avis.no
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar