Skulptur "Presten og Fanden"

Skulptur "presten og fanden". Bildene er av bronseskulpturen.

Skulptur "presten og fanden". Detaljfoto av bronseskulpturen.

"Er dette et portrett av Vålerenga-presten (Einar Gelius)"?
Dette spørsmålet fikk jeg gjentatte ganger da jeg stilte ut skulpturen på Galleri Cuben i Oslo. Svaret er selvsagt "Nei". Skulpturen var forøvrig påbegynt allerede før oppmerksomheten rundt boka hans som omtaler sex i bibelen kom ut, så jeg rakk heller ikke å bli inspirert av media-orgien som fulgte denne bokutgivelsen. Tidspunktet på min utstilling stemte godt overens med Egedius-debatten, men å lage en skulptur tar lengre tid.

Denne videoen er av gipsorginalen til skulpturen Presten og Fanden som nå er støpt i bronse. Fotografier av bronseskulpturen kan sees ovenfor.

Skulptur "presten og fanden" Bildet er av den patinerte gipsorginalen.

Mine inspirasjonskilder er først og fremst (den senere) musikken til Tom Waits (som alltid har vært min favoritt-musiker), Gustav Vigeland (som har laget en liten ideskisse hvor presten og djevelen danser tango) og norske folkesagn (derav tittelen "Presten og Fanden").

Grunnen til at dette temaet er så populært i gamle norske sagn, er nok fordi det representerer den klassiske kampen mellom det gode og det onde. Selv om skulpturen tar opp et av de viktige tema innen Teologi-studiet nemlig "Det Ondes Problem", regner jeg ikke med å få plassert skulpturen foran Menighetsfakultetet.

Sett fra et større perspektiv representerer dette vår bevissthets fundament som er motsetningsforhold. (eks. god-ond, kald-varm, hard-myk, yin-yang, etc.) Bevissthetsparet; GOD-OND er svært populært fordi mennesker bruker dette kategoriserings-paret som sitt "medikament" for å dempe frykt-reaksjoner. "Fryktknappen" trigges i vår bevissthet hver gang vi møter noe ukjent. Ved å plassere dette ukjente på skalaen mellom godt og ondt blir det litt mer kjent. Jeg finner det interessant at selv om vi kategoriserer noe som ondt, så føler vi oss roligere fordi vi vet at dette må vi holde oss borte fra. Det blir altså brukt som et slags psyko-farmasøytika. Det var nok ikke uten grunn at Marx kalte religion for "massenes opium".

Mitt formål med å ta opp skulpturens tema er bevisstheten rundt menneskets følelsesregister. Det er bra samfunnet har bevegd seg noen skritt fra å tro at man brenner i helvete for å danse eller for å fritt uttrykke spontanitet og tilfredshet, men det er tydelig at de fleste av oss (i hvert fall i offentlig sammenheng) er mer opptatt av hva andre mener om våre handlinger fremfor å kjenne på vår egen integritet.